Har du rett på startlån? Om kan-regler og kommunens skjønn

Nei, ingen har krav på startlån, selv om alle vilkårene er oppfylt. Men du har krav på en individuell vurdering, forsvarlig saksbehandling, et begrunnet vedtak og klage – og kommunens skjønn har grenser du kan prøve.

Nei, du har ikke rett på startlån. Forskrift om lån fra Husbanken sier at kommunen «kan» gi startlån (§§ 5-2 til 5-4), og kommunen kan si nei selv om du oppfyller vilkårene – for eksempel fordi årets startlånsmidler er brukt opp, eller fordi andre søkere prioriteres. Men det betyr ikke at kommunen kan gjøre som den vil. Du har krav på at søknaden blir vurdert konkret etter en behovsprøving, at saken behandles forsvarlig og innen rimelig tid, at et avslag er begrunnet, og at du kan klage. Det er her mange avslag svikter.

Hva «kan» betyr i forskriften

Jurister skiller mellom to slags spørsmål i et vedtak som dette. Det første er om vilkårene er oppfylt: Har søkeren «langvarige boligfinansieringsproblemer»? Har hun betjeningsevne? Er boligen «nøktern og rimelig»? Dette er rettsanvendelse – tolkning av ord i forskriften og vurdering av fakta. Det andre spørsmålet er om kommunen, når vilkårene er oppfylt, vil gi lån. Det er kommunens skjønn, ofte kalt det frie skjønnet.

«Kan» i forskriften gjelder det andre spørsmålet. Det betyr at ingen har krav på lånet. Men forskriften inneholder også «skal» og «må»:

• startlån «skal tildeles etter en behovsprøving», og kommunen «skal» legge vekt på langvarige problemer og sparing (§ 5-4 første ledd)
• søkeren «må» ha betjeningsevne (§ 5-2 tredje ledd)
• kommunen «skal vurdere» om samfinansiering kan oppnås (§ 5-3 tredje ledd)
• søknaden «skal» avslås ved forsettlig eller grovt uaktsomt uriktige opplysninger (§ 7-7).

Disse pliktene binder kommunen. Husbanken bruker selv § 5-4 som begrunnelse for at alle søkere «har krav på å få søknaden sin vurdert individuelt». Hvordan forskriften er bygd opp, er gjennomgått i forskriften om startlån paragraf for paragraf.

Når kommunen kan si nei selv om du oppfyller vilkårene

Den vanligste grunnen er penger. Husbanken lister blant avslagsgrunnene: «Kommunen har ikke mer startlånsmidler i år. Du kan søke igjen neste år.» Trondheim kommune skriver at søkere som i utgangspunktet er kvalifisert, kan bli vurdert opp mot andre søkere, og at søknader «i noen tilfeller» avslås fordi de ikke kan prioriteres. Froland kommune skriver det samme i retningslinjene for 2026–2028.

Prioritering er lovlig, men den må være saklig og forutsigbar. Husbanken skriver i veilederen at Stortinget gjennom budsjettvedtaket kan peke ut grupper som skal prioriteres – for 2025 barnefamilier og utviklingshemmede – og at kommunens egne prioriteringer ikke kan stride mot disse. Får du avslag fordi du ikke ble prioritert, bør vedtaket si hvilke kriterier som ble brukt. Se også derfor får mange avslag på startlån.

Grensene for kommunens skjønn

Selv et fritt skjønn har grenser. I norsk forvaltningsrett gjelder ulovfestede prinsipper om at skjønnet må bygge på saklige hensyn, at like saker skal behandles likt, og at et vedtak ikke kan være vilkårlig eller sterkt urimelig. Husbankens veileder gir konkrete eksempler på hva kommunen ikke kan gjøre ved startlån:

• å legge vekt på om gjelden er til kommunen eller til andre kreditorer
• å behandle søkere fra land utenfor EØS dårligere enn søkere fra EØS
• å ha en aldersgrense, som Husbanken skriver vil være i strid med likestillings- og diskrimineringsloven
• regler som aldri tillater 50 års løpetid, fastrente eller avdragsfrihet.

Kommunale retningslinjer er lovlige, men må åpne for unntak. En regel som stenger en hel gruppe ute, hindrer den individuelle vurderingen forskriften krever. Eksempler fra fem kommuner står i kommunens egne retningslinjer.

Ett hensyn har fått særlig vekt: barna. Forskriften § 5-4 andre ledd bokstav a lar kommunen gi startlån til barnefamilier som trenger en trygg og stabil bosituasjon, selv om sparekravet ikke er oppfylt. Sivilombudet ba i sak 2022/2782 en klagenemnd behandle en startlånssak på nytt fordi det var tvil om nemnda hadde vurdert hensynet til barna godt nok. Husbanken skriver i veilederen at vedtaket skal vise hvordan barnets beste er vurdert når det er barn i husstanden.

Dette kan du kreve

Startlånsvedtaket er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Det gir deg rettigheter som gjelder uansett utfall:

Begrunnelsen er ofte det svakeste punktet. Forvaltningsloven § 25 tredje ledd sier at de hovedhensyn som har vært avgjørende for skjønnet, «bør nevnes». Et avslag som bare sier «ikke i målgruppen», uten å forklare hvorfor, er tynt. Hva en god begrunnelse skal inneholde, står i er avslaget godt nok begrunnet, og hvordan du ber om dokumentene, står under innsyn i startlånssaken. Pliktene etter boligsosialloven er forklart i den boligsosiale loven.

Hva Sivilombudet har kritisert

Sivilombudet har i flere saker kritisert kommuner for hvordan startlånssaker er behandlet – ikke for at søkere fikk nei, men for at saksbehandlingen ikke holdt mål:

• Vennesla, sak 2017/665: samme saksbehandler behandlet søknaden, vurderte klagen og skrev saksfremlegget til klageutvalget, og klagevedtaket hadde ingen egen begrunnelse. Kommunen ble bedt om å behandle saken på nytt.
• Moss, sak 2016/716: brudd på habilitetsregelen og på reglene om klagesaksforberedelse og begrunnelse.
• Rissa, sak 2016/3404: brudd på reglene om begrunnelse og underretning i den kommunale klageordningen.
• Oslo, sak 2018/5025: en bydel brukte 16 og 18 måneder på søknader om startlån og kommunal bolig, i strid med kravet om behandling uten ugrunnet opphold.
• Sak 2023/585: en klage ble liggende over ett år, og samme person som godkjente vedtaket deltok i klagebehandlingen.

Ombudet kan ikke endre et vedtak eller gi deg lånet. Det kan si at kommunen har gjort feil og be om ny behandling, og i praksis følges uttalelsene. Du må først ha klaget til kommunen, og fristen er ett år etter klageinstansens vedtak (sivilombudsloven §§ 8 og 9). Mer om Sivilombudet og startlån.

Det nærmeste startlånet kommer en rettighet

Det finnes ett sted i regelverket der ordlyden er sterkere. I forsøket med startlån til førstegangsetablerere skal lånet refinansieres i bank etter høyst ti år. Får låntakeren ikke banklån da, «har hen rett til å bli vurdert for refinansiering gjennom ordinært startlån», skriver Husbanken, og kommunen «skal innvilge søknaden dersom det ikke foreligger særlige grunner for å avslå». Det gjelder bare den gruppen, og bare refinansieringen.

På motsatt side finnes en plikt til å si nei. Kommunen er kredittyter etter finansavtaleloven og kan bare inngå en kredittavtale når det er sannsynlig at du kan betale (§ 5-4). Frarådning er ikke lenger et alternativ; holder ikke kredittvurderingen, skal kommunen avslå.